Dessverre viste dommerne seg å være fremdeles uenige om typen. Best tispe ble en tung schæferaktig hund. Hannen som fikk første pris ble derimot betraktet av alle som en virkelig typisk hollender:
Forvirring hersket om hvordan en typisk hollandsk
gjeterhund nå egentlig så ut. Derfor ble en spesialutstilling organisert der alle
dommere var invitert for å bedømme hundene. På denne måten håpet man å få et mer
entydig bilde av den ønskede typen. Året var 1928.
Dessverre viste dommerne seg å være fremdeles uenige om typen. Best tispe ble
en tung schæferaktig hund.
Hannen som fikk første pris ble derimot betraktet av alle som en virkelig typisk
hollender:
Selv om det var uenighet blant dommerne, så var likevel avlsretningen pekt ut.
Bilder fra omkring 1950. Hundene var i gjennomsnitt litt større og edlere enn
de opprinnelige bondehundene. Schæfertypen var man blitt kvitt.
Man avlet ofte på de samme hundene. For å unngå altfor sterk innavl brukte
man i perioden 1960-1965 gjerne noen hunder fra ikke-registrert opprinnelse.
De var nært beslektet (søsken og halvsøsken) og skal etter utsagn ikke ha vært helt raserene :
På grunn av den alminnelige begeistringen for å bringe inn ferskt blod, gikk man ikke så forsiktig fram som man egentlig burde ha gjort. Bare noen få år senere var det så godt som intet nyfødt kull som ikke hadde minst én av disse hundene blant forfedrene !