Understående tekst og bilde er tatt fra boken "Verkenningstochten in de Hondenwereld" (Rekognosseringstokter i hundenes verden) av C.A. Kruis. Boken ble utgitt i 1948 av Mouton & Co. i 's-Gravenhage (Haag). Møtet med gjeteren skal tenkelig ha vært på 20-tallet. Teksten er oversatt av Pauline van Vliet.
Flere ganger, når jeg var ute på landet for å se
hollandske gjeterhunder, har jeg vært heldig nok til å bli kjent med våre
gjeterhundenes glimrende egenskaper. På Langstraat-området (nær Waalwijk, i
provinsen Noord-Brabant, overs. anm. ) var det en gang tre saueflokker som jeg
gjerne ville fortelle litt om.
En av flokkene, som talte 199 sauer, ble ledet av en gjeter med en flott
korthårede Hollender - flott som brukshund, mener jeg. En
utstillingsmaniakk ville gjerne kommet med utrop om den hvite flekken på brystet
og den krokete halen.
Den andre flokken, omkring 60 stykker, beitet sør for Drunen den også. Den ble
gjetet av en gjeter med en 2 år gammel ruhårede belgisk fårehund, en stygg liten
hund som var bare dårlig på jobben. Hunden hadde fått filt av halvparten av
hjørnetennene fordi den beit sauene for hardt.
Den tredje flokken, på størrelse av omkring 150 sauer, ble gjetet av bare en
gulltigret hollandsk gjeterhund, ei tispe. Det var ikke noen menneskelig gjeter
der. Selv om jeg hadde dårlig tid, kunne jeg ikke la være å gå dit. Hunden hadde
lagt seg og ble liggende da jeg kom. Da jeg hadde nærmet meg hunden på 30 meters
avstand, så jeg at den flekket tenner og hørte jeg knurringen hennes. Likevel
ble hunden forøvrigs ganske rolig og hisset seg ikke opp.
Jeg hadde avtalt med vennen min, herr W., å besøke den førstnevnte flokken.
Timene jeg brukte på det, var slett ikke bortkastet tid! Flokken ble ledet av en
gjeter med hunden Roland, en gulltigret hann, som jobbet utmerket selv om det
var bare for 6 måneder siden at opplæringen hadde begynt. Det var egentlig ikke
rene kommandoer han fikk av herren sin. Mannen snakket med hunden heller enn
befalte den.
Jeg stod og snakket med gjeteren en stund, og fikk vite svært interessante ting
om begrepene 'fullblods', 'innavl' og 'dressur'. På denne måten hadde jeg greidd
å la flokken komme seg bort fra gjeteren. Den var nå på 100 meters avstand. Så
spurte jeg: "Når flokken skal komme dit igjen, kan hunden klare det alene da?"
"Javisst, min herr", var svaret, "snu." Dette siste ordet, uttalt på lik tone
med de andre, var rettet mot hunden. Roland viste seg å være svært oppmerksom.
Straks sprang han av gårde, gikk helt forbi sauene som var lengst unna (altså
mye lenger enn storparten av flokken), svingte, og fikk hele flokken til å snu
og komme mot oss i løpet av noen få sekunder. Han gjorde det uten å bite. Var
det en sau som skapte seg vrang, så kastet Roland seg inntil den. Dette førte
alltid til det ønskede resultatet.
Etter at han hadde utført kommandoen, kom han tilbake til herren - hverken
langsomt eller overilt. Da han fikk kommandoen "igjen" gjorde han det samme med
en gang og like blidt. Å bite sauene var forbudt.
Skulle han føre sauene sammen ved gjeteren, så fikk han tilvisningen "hent". Det
var et forbausende syn, så raskt og så utmerket som hunden drev hele flokken i
et ørliten, ikke-begrenset område like ved gjeteren.
Skulle flokken avmarsjere i en bestemt retning, så var det bare å si ordet
"drive" og hunden gjorde alt som skulle til.
Det trengs vel ikke sies at Roland var en meget lydig hund, uten spor av
håndskyhet.
Jeg spurte gjeteren hvordan han begynte med treningen. Til min overraskelse
fortalte han at han heldt treningsstunder tidlig om morgenen, med hunden i bånd
og 10-12 sauer.
Herr W. hadde sin hund med, som var en kjent utstillingshund. Hunden var vakker,
syntes gjeteren. Ville han ha den hos flokken sin? "Nei, den er jo ikke
fullblods!" Hva nå, tenkte jeg. Likevel spurte jeg om noe annet. "Den hunden hos
flokk III, kjenner du den?"
"Javisst."
"Hvordan er den på jobben?"
"Bra, men jeg ville ikke ha den."
"Hvorfor ikke da?"
"Fordi den er ikke fullblods."
Nå var jeg helt tafatt. Den typiske tispen var vel uten tvil en ekte Hollandsk
gjeterhund? Så spurte jeg: "Hva er det da du mener med 'fullblods'?"
"Se her, min herr, den hunden hennes far har aldri sett noen sau. Rolands far og
mor derimot, og hans bestefar og bestemor, de har alle jobbet hos flokken.
Roland er en fullblods og de er jo alltid mye bedre, de. Folk har villet kjøpe
ham for hele 100 gylden! Mye penger det, javel, men jeg ville nødig bli kvit
ham. Sjefen min har byttet ham for en annen hund som duget ikke til jobben og
har betalt f 12,50 i tillegg. Han har innhentet mye informasjon om hundens
foreldre og mye mer, før han gikk over til kjøp av hunden. Det er svært viktig,
det."
"Den derre gule hunden hos flokk II, hvordan jobber den? Er den bedre enn
Roland?"
"Nei, de tigrete er de beste sauehunder."
"Og tispen nær Waalwijk, hos flokk III?" "Den er vel bra, den. Det er bare at
den er ikke en ekte - ikke fullblods. Men det kan nok ordnes."
"På hvilken måte da?" "Gjennom innavl."
Nå ble det interessant. En gammel sauegjeter, som antagelig aldri hadde sett mer
av verden enn en ørliten stykke Langstraat, hadde først prøvd å lære meg
meningen av ordet 'fullblods' og nå skulle han holde noen teori om innavl.
"Se her. Hvis den tispen parres med en fullblods hann, Roland for eksempel, så
kommer det unge sauehunder av det, og når de er vokst opp så skal en av tispene
parres med hennes egen far, altså med Roland igjen. Kullet du får ut av det er
et fullblods kull. De er gode igjen."
"Og skal en da avle videre på denne måten, med Roland eller en annen hann fra
samme familien?"
Nei, det var ikke meningen; da skulle en annen fullblods til, og "det kunne godt
være at en måtte lete langt borte for å finne den."
Sauegjetere har navn for å være tause folk. Også i dette tilfellet var det ikke
særlig lett å få ham i gang med å snakke, men resultatet overgikk
forventningene. Hvilken elsker av den nasjonale gjeterhunden vår skulle ikke
være glad når han, ute på det Brabantske landet, fikk undervisning i gjeterfaget
av en fagmann som sjefen til Roland, lederen til en flokk på 199 sauer!